Første trinn i bruk av orofaryngeal luftveier: Essential Insertion Protocol for klinikere

En pasient i pustestans ligger på båren. Posemaskeventilasjon produserer en gurglende lyd ved hvert klem, og brystet reiser seg knapt. Noen gir deg en orofaryngeal luftvei (OPA). Det første trinnet i bruken er ikke å måle, og det er ikke å plassere hodet. Det renser luftveiene: fjerner blod, oppkast, sekreter og fremmedlegemer fra munnen og svelget før enheten settes inn. Å hoppe over det trinnet kan presse rusk dypere inn i strupehodet og gjøre en håndterbar nødsituasjon til en katastrofal aspirasjonshendelse.

Hva en orofaryngeal luftvei er og hvorfor den fungerer

En orofaryngeal luftvei er et buet, stivt eller halvstivt tillegg som skiller tungen fra den bakre svelgveggen. Det skaper en patentert kanal for luft til å passere inn i strupehodet hos en bevisstløs pasient hvis bløtvev ellers ville kollapset og blokkert ventilasjonen. Enheten har tre gjenkjennelige segmenter: en flat flens som hviler mot leppene eller tennene, en buet biteblokk og en distal spiss som sitter rett over epiglottis når den er riktig plassert.

OPAer er indikert i følgende scenarier:

• Bevisstløse pasienter som får posemaskeventilasjon
• Apneiske pasienter forberedes på endotrakeal intubasjon
• Postiktale pasienter med redusert gag-refleks
• Pasienter som ikke reagerer som trenger ventilasjonsstøtte mens glottis er åpen

Det styrende ordet er «bevisstløs». En pasient som reagerer nok til å motstå enheten vil kneble, og knebling fører til oppkast og aspirasjon. Denne vurderingen hører til førprosedyrekontrollen før OPA i det hele tatt blir hentet.

Hvorfor luftveisklaring må gå før innsetting

Den første fysiske handlingen ved bruk av OPA er å verifisere at munnhulen og svelget er fri for materiale som kan fortrenges. Blod, oppkast, spytt, løse tenner og proteser er de hyppigste farene. Hver oppfører seg forskjellig når OPA avanserer:

• Oppkast og blod bærer magesyre og bakterier som utløser bronkospasme og kjemisk lungebetennelse i det øyeblikket de når luftrøret.
• Løse tenner og proteser blir en umiddelbar luftveisobstruksjon av fremmedlegemer hvis de skyves bakover av tuppen av enheten.
• Tykke sekreter dekker den indre kanalen av OPA og reduserer ventilasjonsvolumet som leveres til lungene.

Den riktige teknikken er å suge munnen og svelget under direkte syn ved hjelp av en stiv mandelsugespiss, og deretter inspisere svelget før OPA plasseres. I feltinnstillinger uten sug, rull pasienten inn i sideleie, tøm munnen med en hanskebelagt finger, og la tyngdekraften tømme det direkte syn ikke kan avsløre. Først når feltet er fritt, blir innsetting trygt.

Dimensjonering versus klarering: Forstå de to svarene

Skriftlige undersøkelser formulerer ofte spørsmålet som "det første trinnet i bruken av en orofaryngeal luftvei er å måle riktig størrelse." Andre kilder svarer "fjern enhver hindring fra munnen og svelget." Disse svarene er ikke motstridende. Dimensjonering hører til forberedelse; klaring tilhører tidspunktet for innsetting. I den kliniske arbeidsflyten er begge obligatoriske, men de opptar forskjellige punkter i sekvensen:

1. Velg riktig størrelse før du berører pasienten.
2. Tøm munnen og svelget rett før innsetting.

Måling er tidligere i tid, mens rydding er det første trinnet i den fysiske handlingen med å plassere enheten. En kliniker som forstår forskjellen vil svare riktig på eksamensspørsmålet og, enda viktigere, vil sette inn luftveien trygt.

Størrelsesreferanse for vanlige pasientgrupper

Standard referansemål går fra munnviken til underkjevens vinkel. Sammenlign denne avstanden med de tilgjengelige størrelsene:

En korrekt størrelse OPA hviler med flensen mot leppene og den distale tuppen rett over epiglottis. En størrelse for liten vil ikke klare å løfte tungen fra svelgveggen. En størrelse for stor vil komprimere epiglottis og kan forverre hindringen.

Trinn-for-trinn innsetting etter luftveisklaring

Med luftveien ryddet og størrelsen bekreftet, fortsetter sekvensen:

1. Plasser pasienten. Uten mistanke om cervical ryggradsskade, plasser hodet i snuseposisjon ved å bøye den nedre cervical ryggraden og utvide atlanto-occipital leddet. Hvis ryggmargsskade er mulig, opprettholde den nøytrale cervikale posisjonen og bruk hakeløft og kjevestøt.
2. Åpne munnen ved å bruke kryssfingerteknikken: plasser tommelen på de nedre tennene, pekefingeren på de øvre tennene, og separer kjevene.
3. Hos voksne, sett inn OPA med den buede spissen pekt mot den harde ganen. Skyv forsiktig frem til motstand kjennes på baksiden av tungen, og roter deretter enheten 180 grader slik at spissen glir bak tungen inn i svelget.
4. Hos barn og spedbarn, bruk en tungepressor for å presse tungen nedover og føre OPA direkte, uten rotasjon. Rotering av enheten i et barn risikerer skade på den myke ganen.
5. Skyv frem til flensen sitter i flukt på leppene eller tennene. Tving aldri enheten forbi motstand.
6. Bekreft resultatet: se etter at brystet hever seg, lytt etter pustelyder over begge lungene, og bekreft fraværet av gastrisk gurgling under posemaskeventilasjon.

Kontraindikasjoner og feil som forårsaker skade

Den viktigste kontraindikasjonen for bruk av OPA er en intakt gagrefleks. En pasient som reagerer vil koke opp, kaste opp og kan laryngospasme under plassering. Andre kontraindikasjoner å vite er:

• Aktiv fremmedlegemeobstruksjon, som krever fjerning av objektet i stedet for forskyvning av vev rundt det
• Alvorlig oral traume som forhindrer sikker visualisering eller innsetting
• Løse, ødelagte eller utslitte tenner som kan løsne
• Trismus, manglende evne til å åpne munnen nok for sikker inngang

Feilene som forårsaker mest pasientskade er enkle å liste opp:

• Å velge for liten OPA, som skyver tungen bakover i stedet for å løfte den
• Å velge for stor OPA, som komprimerer epiglottis og hindrer strupehodet
• Rotering av enheten før den har passert den harde ganen, forårsaker palatinskade
• Unnlatelse av å verifisere plassering på nytt etter at pasienten er overført eller reposisjonert

OPA versus Nasopharyngeal Airway

Når OPA er kontraindisert, men luftveisstøtte fortsatt er nødvendig, er den nasofaryngeale luftveien (NPA) alternativet du velger. En NPA kommer inn gjennom nesen og følger nesepassasjen inn i svelget uten å berøre tungen. Av denne grunn tolereres det av pasienter med en delvis gagrefleks og foretrekkes når munnen er blokkert, trismus er tilstede eller oral traume forhindrer en OPA.

Det første trinnet i NPA-innsetting er også en klaringsbeslutning: velg et patentert nesebor og smør luftveiene med en vannløselig gel før fremgang. NPA må aldri tvinges, fordi neseslimhinnen er sprø og blødning øker risikoen for aspirasjon.

Engangsbruk Nasopharyngeal Airway for Airway Management Denne engangs-NPA-en bidrar til å opprettholde åpenhet i luftveiene hos pasienter som puster spontant, spesielt når trismus eller begrenset munnåpning forhindrer bruk av orofaryngeal luftveier. Tilgjengelig i flere størrelser for voksne, barn og spedbarn. Se produkt →

Bygge en sikker OPA-rutine

Luftveisbehandling er en sekvens, og sekvensen beskytter pasienten. Det første trinnet i bruken av en orofaryngeal luftvei er å rense munnen og svelget for obstruksjon. Den andre er å bekrefte riktig størrelse. Den tredje er å plassere pasienten, sette inn bevisst og verifisere. Hvert trinn eksisterer av en grunn, og ingen kan trygt hoppes over.

Nødteam som trener denne ordren ser færre aspirasjonshendelser og færre mislykkede luftveisforsøk. For et mer fullstendig bilde av hvordan andre supraglottiske enheter er dimensjonert og plassert, les vår larynxmaske for luftveisstørrelse og sikkerhetsveiledning. Sykehus og treningssentre som vurderer engangsluftveishjelpemidler for nødvognene deres kan kontakte oss for teknisk dokumentasjon og anskaffelsesstøtte.